Derfor skal du ikke flytte til Bærum.

Artig nok satt to bekjente av meg og diskuterte, og den mindre kloke av dem sa at han ønsket at barna hans skulle vokse opp i Bærum.

«Det gjør vel dere og?» Jeg svarte pent tilbake: «nei, det skal ikke mine». Han lot det ikke være med det – og svarte «Jaha, det der må du gjerne utdype». Javell, jeg så ingen grunn til ikke å være raus nok med å meddele grunnlaget for min uttalelse.

Jeg begynte rolig med «Jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp i Bærum hvor de tror at de andre barna ned i tolvårsalderen med Louis Vuitton klær er de heldige eller «rike». Eller hvor du kan fingre jenter og bake snus før engelskgrammatikken er på plass».

 

Jeg lot han (utrolig nok) ikke slippe til og fortsatte med «Jeg ønsker nemlig ikke at mine barns bekymringer skal være hvem sine storesøsken man skal be på sine knær om å kjøpe Tuborg eller Smirnof Ice. Ja, med mindre jeg som foresatt eller andre foreldre skal bort i helgen, så man kan snike til seg sprit fra barskapet for så å fylle opp igjen med centilitre med vann for ikke å bli cætcha».

Du kunne se at han følte seg truffet. Han dro fingrene gjennom de lyse lokkene som var blitt mørke grunnet all voksen, snurret Acneskjerfet rundt og sørget for at bretten på venstre side ikke dekket polo-logoen på skjorten hans, før han så på meg med et «mener du det-blikk».

«Ja, jeg vil heller at de skal vokse opp et sted hvor konfirmasjon er ansett for å være noe annet enn en stor inntekt. Hvor det å sjekke skattelistene til de andres foreldre ikke er av vanlig aktivitet. Ikke minst ønsker jeg å bo et sted hvor normen ikke er at «har man mindre, så er man verdt mindre».

Et sted hvor du ikke er oppdratt til å tro at Grønland i Oslo er det farligste stedet du kan oppholde deg. Og at Afrika er et stort land hvor alle er brune og man hører på reggaemusikk. Ja, jeg vil ikke at de skal tro de har vært i heeele Oslo sentrum fordi de har gått opp og ned Bogstadveien».

«Jeg ønsker også å disiplinere mine barn på en god måte, og ikke på en måte hvor den eneste måten man kan nå inn til dem på, er å true med å gjøre dem arveløse. Jeg vil bo et sted hvor ikke det første spørsmålet du får etter å meddele at bestemoren din er død er «hvor mye får du?». Derfor min venn, vil jeg ikke la mine barn vokse opp i Bærum. Og nei, kom ikke her med vås om at jeg har fordommer, for jeg måtte faktisk bo der flere år av livet mitt». 

Vi fikk dessverre ikke snakket noe mer om det for han kom plutselig på at han måtte være et annet sted. Så han dro. Jaja, vi får vel ta det igjen.  

Gjerne lik og del innlegget vårt på Facebook.

 

Artikkelen er publisert med tillatelse av bloggeren Laminofly.

Likte du dette? Del gjerne med dine venner!
Gjør som flere enn 56 000 allerede har gjort. Lik oss på Facebook under:
Anbefalt for deg